…

Hei,
Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal skrive som overtittel på denne her. Men vet dere hva som irriterer meg virkelig mye? Når advokater og psykologer tror at de kan bestemme over mitt liv. Min “far” har anket den sak som de ble enige om i sommeren 2007. Det de ble enige om der var at meg og min lillebror skulle ta opp til min “far” i to helger, og ferier – HVIS VI ØNSKA DET, men nei nei, han får det til å høres ut som om det er noe vi skulle uansett hva. Kan han ikke bare stoppe det? Det går meg inn i grand skauen mye på. Jeg hater det. Jeg vil ikke gå rundt å være depressiv, å være redd, se meg over skulderen hele tiden. Jeg vil ikke tenke over at det hele tiden er en risiko for at vi skal opp å besøke en maktsyk psykopat vær sommer. Jeg hater den tanke. Jeg vil ikke opp å møte ham igjen, jeg vil holde meg langt vekk fra ham. Jeg vil ikke se ham, jeg vil ikke være alene med ham uten noen andre rundt meg. Jeg er redd for min egen far. Hvor psyko kan det bli. Det er jo ikke sånn det skal være. Jeg ville ønske at stadsforvaltningen ikke gjorde noe i det tildfeldet her. Jeg respekterer det de gjør, for noen ganger skal stadsforvaltningen gå til handling, fordi det er noen som er psyko i hodet og skal ha tatt deres barn fra dem. Men nå er de ved å gjøre det omvendte, ta barna fra en passe ok mor og gi dem til psykopaten. Er det ikke litt feil?
Jo, selvfølgelig savner jeg Norge. Men det har da aldeles ikke noe å gjøre med personene, det har noe å gjøre med landskapet, naturen, området, Fredrikstad er tross alt mitt hjemsted, men jeg vil aldri bo i Norge mer. Og JA, jeg og min forlovede har allerede planlagt en tur når han har fått en bil og kjørekortet. Men aldri i livet om jeg ville kontakte ham så. Jeg vil aldri se ham igjen, bare glemme alt om hans eksistens og leve lykkeligt til mitt liv er over.
Jeg håper vi vinner den saken her, virkelig.
~ Dine